I historien om Brødrene Brunvoll, motortiden 1912-1965, skrev jeg på side 14 at jeg ikke skulle komme nærmere inn på de første seks motorene som var produsert på Nordheim og som jeg ikke regnet som rene Brunvoll motorer. I ettertid har jeg funnet notater og fått fortellinger som gjør meg i stand til å skrive noe om disse motorene, derfor vil jeg ta dette med her. I en liste datert 7. desember 1956 som Andreas Brunvoll har skrevet, forteller han etter hukommelsen om 21 motorer utenom den som ble laget på Finnøya i 1906-1907. Jeg mener da det er riktig også å ta med den som motor nummer 1.

Nr. 1.

Dette var en 14 hk tosylindret firetaktsmotor med boring 200 og staglengde 240 mm.

Bygget på Finnøya 1906-1907 og montert i båt i januar 1908. Eiere var Nils Mathias og Olaus O. Brunvoll, Harøy. Veivakselen til denne motoren var støpt i stål og med 180 grader mellom hver veiv. Dette ga det man kalte en haltemotor. Det vil si at forbrenningen i den ene sylinderen kom en halv omdreining etter den første, isteden for en hel omdreining etter, slik det blir dersom veivene hadde stått samme veien. Firetaktmotoren går jo to ganger rundt mellom hver forbrenning.

Andreas skriver at motoren var lettere å balansere ut på denne måten, men man fikk selvfølgelig denne ujevne gangen, som sikkert var ubehagelig å høre på. Motoren var etter tiden akseptabel, men veivakselen brakk etter ett års tid, og da ble det laget en ny med veivene samme veien for å få en behageligere gang. Men, jeg er ikke sa sikker på om ikke dette rett og slett var en tabbe, som ingen hadde tenkt over. Det var den første tosylindrede firetakt motoren som var bygget her, og det er i det hele tatt ikke sikkert de hadde sett noen slik hellere. I denne vurderingen tar jeg hensyn til at ingen hadde noen erfaring av betydning på dette feltet. Vi får skrive dette på kontoen for: «Prøve og feile».

Dette var den største motoren som var arbeidet på Finnøya til den tid. Det var også den første tosylindrede så vidt jeg har forstått. Forøvrig ble den ført inn i Finnøy sine bøker som Finnøymotor. Riktignok var den bygget på Finnøya og etter Finnøy sine modeller av en ensylindret 7 hk motor. Men modell for bunnramme til tosylindret ble besørget av Finnøy etter Anders og Andreas sitt ønske og behov.

Utviklingen av denne motoren kom også Finnøy til gode, og erfaringene gikk inn i Finnøy sin «knowhow». Dette vil med andre ord si at brødrene var med i utviklingen av Finnøy motorene i likhet med andre ansatte. Den erfaringen brødrene gjorde seg med denne motoren, ikke bare faglig, men det å administrere og løse problemene på en tilfredsstillende måte, var nok inspirasjonen som fikk dem til å starte sitt eget verksted.

Nr. 2.

Den første av de seks «blandings»-motorene som var levert fra Nordheim, var en 2-sylindret totakt på 30 hk. Det måtte ha foreligget bestilling på denne motoren allerede for verkstedet var ferdig bygget på ettersommeren 1912. Anders mottok allerede under byggingen av verkstedet sommeren 1912 et forskudds beløp på kr 850,- fra Knut A. A. Brunvoll (Jonshaugknut). Motoren ble ferdig og levert i november 1914, slik at båten som het «Nor» kom på vinterfisket 1914-1915. M/b Nor ble bygget av båtbygger Knut Hagen på Hjelset. Eierne var til å begynne med Knut A. A. Brunvoll, Nils Kristian K. Brunvoll og Kristian Pedersen Breivik. De to sistnevnte var fars fettere på morsiden. Knut A.A. Brunvoll, farfar til advokat Knut Anker Brunvoll, gikk senere ut av sameiet.

Motoren hadde i følge Andreas Brunvoll sine notater, sylinderboring 264 mm og slaglengde 360 mm, altså et slagforhold på 1,36. Det vil si at det måtte være en riktig langslager, og med sitt relativt lave omdreiningstall sannsynligvis mellom 300 og 330 omdreininger per minutt måtte den være seig a dra. Etter «Romsdalsformelen» ville motoren være 65 hk. Det dro imidlertid ikke denne motoren. Dersom disse oppgitte målene er riktige, ville den ha 4 mm større diameter og 60 mm større slag enn type 2 BA 60 som yter 90 hk, det vil si omtrent halve virkningsgraden. Det tror jeg ikke noe på, så jeg antar at sylinderdiameteren kunne ha vært 264 mm men slaglengden matte ha vært 300 mm noe som gir et noe mer sannsynlig slagforhold. Med den sannsynlig dårligere virkningsgrad denne motoren hadde, ville det tilsvare ca 40-45 hk som maksimum effekt.

Romsdalsformelen var laget i 1924 for at man skulle ha en ensartet måte å oppgi hestekrefter på. Det var nemlig slik at noen oppga et lavere hk enn hva motoren målte til. Et eksempel er Wichmann sine semidieselmotorer som alle var større i fysiske mål enn de fleste andre norske motormerker. En 50 hk Wichmann var større enn en 65 hk Brunvoll men de dro begge ca. 80 hk kontinuerlig. Vekten var også noenlunde lik, slik ble det at en 50 Wichmann var mye sterkere enn en 50 Brunvoll. Stort sett var prisen og effekten et resultat av den fysiske størrelsen. Dette ble kundene etter hvert fortrolig med, slik at Wichmann etter hvert tapte markedsandeler på disse motortypene. M/b «Nor» skiftet etter 8 år denne 30 hk motoren med en K42 på 56 hk. I 1942, 20 år senere, ble denne skiftet ut med en AA 56 på 70 hk.

Nr. 3.

Dette var en ensylindret 2 takt 8 hk. Den hadde sylinderboring 222 mm og slaglengde 262 mm. Dette var et slagforhold på 1,18, noe som er normalt for semidieselmotorer.

Motoren ble levert i 1914 til Peder Pedersen Breivik, men ble senere solgt til Vestsmøla.

Nr. 4.

Dette var en ensylindret totakt på 15 hk, levert til Johan A. Dragsnes i 1915. Denne motoren hadde samme sylinder som motor nr 2. Sylinderdiameter 264 mm og slaglengde sannsynligvis 300 mm.

Nr. 5, 6 og 7.

Dette var rene Brunvollmotorer type K42. Disse var alle av den eldste utgaven. De ble levert til henholdsvis: Elias Ingebrigtsen Harnes, Martin A. Harnes og Rasmus P. Sandøy, i 1915.

De første K motorene ble i begynnelsen kalt 30 hk. Dette var før de kom til å skille motorstørrelsene med bokstaver. De forskjellige støpte delene ble da merket med en bokstav for hver type (størrelse) og de forskjellige delene med forskjellige tall. Alle bunnrammer hette derfor 1 med en bokstav foran som markert størrelsen. Dette var også før Romsdalsformelen var en realitet, og som ga den betegnelsen 42 hk og endelig etter siste verdenskrigen K42 - 56 hk. (såkalt døgn effekt). Disse motorene hadde boring 300 og slag 360 og er beskrevet på sidene 26 til 29 boken om Brødrene Brunvoll, Motortiden1912-1965.

Nr. 8 og 9.

Dette var også rene Brunvollmotorer type K 42, men av den nye omarbeidede typen beskrevet i boken om motortiden. Disse ble levert til henholdsvis Ole Johansen Røsok i 1916 og Jon og Lasse Larson Morsund i 1917.

Nr. 10,11 og 12.

Dette var av disse blandingsmotorene, som så vidt jeg har brakt i erfaring var rimelig godt likt av brukerne, og var i bruk i mange år.

Nr. 10 var en 20 hk 1 sylindret totakt levert til Karl Gregorson Myklebust, Harøy i 1915.

Både nr. 10 og 11 som var levert høsten 1915 ble bygget på støpegods kjøpt fra Finnøy når det gjaldt det tyngste godset. Slik jeg har oppfattet det, skjedde det ut over dette stadige endringer etter hvert som de høstet erfaringer, slik at motorene også etter hvert distanserte seg fra Finnøymotorene. Det var det som førte til type K 42, som ble «født» i 1915 etter å ha vært under utvikling i ca. to år.

 Leveransen til Karl Gregorson Myklebust var ferdig svært sent på høsten, og onkel Andreas skriver:

 Karl fekk baat, vistnok med Ole Strandhagen (ei mil aust for Molde). Motoren vart montert paa Nordheim og innmontert utan prøvekjøyring paa land. Kva tid paa dagen motoren vart sett gang for proving ombord minnest eg ikkjer men den gjekk framover natta, sovidt eg hugsar til 2-tida. Dei kasta so laus og gjekk innover til Fannestranda for aa faa henta og paasett master og rigg. Baaten gjekk soleis fraa Nordheim, etter ein dags prøving av motoren, utan rigg og segl. Og alt gjekk bra. Baaten kom ikkje til Nordheim igjen før dei hadde tent so mykje paa sildefiske at båt og motor vart nesten betalt med det. Det var nemleg den tida av første verdenskrigen daa det var so gode sildeprisar og lett aa tene pengar. Prisane paa støypegods, materialar og lønningar var endaa laage. Motoren til Karl var montert av bror Anders, men han var ikkje med paa nemnde prøvetur til Fannestranda. Eigarane klarte turen sjølve. Eg nemner dette som prov for at vi trass i lite og umoderne verktøy, ogso daa kunne levere godt arbeid.

Andreas skriver at båten gikk fra Nordheim uten rigg og seil. Det var den tiden nesten uhørt, og faktisk uansvarlig ikke å ha rigg og seil disponibelt som reserve i tilfelle motorstopp. Skipskontrollen krevde seilmuligheter ganske lang tid etter at de første motorene jevnlig kom i bruk. Dessuten var det ikke enkelt å få tak i slepebåt heller om behovet skulle melde seg, fordi det var få båter med motor enda. Heller ikke var det enkelt å få frem ønsket om hjelp fordi radioen enda ikke var oppfunnet. Dette med prøvekjøring på land ble også etter hvert sløyfet for de fleste motorene som ble montert ved fabrikkene. Dette ble fabrikkens netto, men også dens risiko dersom noe gikk galt. Men at prøvekjøring på land ble sløyfet, forteller også at de allerede var kommet sa langt at de var sikre på at produktet ville funger. De kjente med andre ord sine egne produkter og gikk god for dem overfor kundene. De kjente også svakhetene som de var utrolig snare til å gjøre noe med.

Nr. 12 var en 30 hk tosylindret levert i 1916 til Johan Farstad, Lepsøy. Dette var maken til den som var levert til M/b «Nor» i 1914. Hvorvidt denne hadde endringer fra den første vites ikke men det er sannsynlig at erfaringer gjort underveis ble tatt med også på denne leveransen.

Her må jeg knytte et minne til en søndagstur sammen med far hvor vi gikk ned til den østligste piren på torget i Molde. Jeg mener dette må ha v rt engang mellom 1930 og 1932. Far skulle snakke med en mann på en handelsreisende båt som lå der. Jeg fikk da forståelsen av at baten hadde en av de første motorene Brunvoll produserte. I ettertid har jeg av Knut N. Brunvoll, eldste sønn av tidligere eier Nils Kristian Brunvoll, fått vite at dette var motoren som ble skiftet ut fra m/b «Nor» i 1922. Ettersom dette var første motoren som var bygget på Nordheim, og han hadde ansvaret for god etterbetjening av produktet, er det ikke vanskelig å forstå interessen. Men slik jeg har forstått det gikk alle disse første motorene i mange år uten særlige problemer. De ble gjerne skiftet ut fordi de enten var for små eller at det var ønskelig å få med seg nyvinninger på området.

Om disse 6 blandingsmotorene er det lite jeg kan fortelle som kaster lys over det arbeidet som lå bak utviklingen av dem, eller hvordan de så ut. Men sylinder, stempel, veivkasse, bunnramme og svinghjul var visstnok de deler som ble kjøpt fra Finnøy. Toppkonstruksjonen, regulator og utstyr forøvrig, som pumper, propell med videre var, ifølge Andreas, av egen konstruksjon.

Totalt ble det, i følge Andreas sine notater, levert 16 motorer før fabrikken flyttet til Molde. Nesten alle var relativt store motorer, etter det som for det meste var laget på våre kanter til den tid. At dette i seg selv var mulig med det beskjedne utstyret de hadde på Nordheim er

egentlig utrolig. Men den optimisme det sikkert ga dem, at de lyktes med sine produkter, var nok en vesentlig årsak til at de torde satse videre i Molde.