Type E 12 & P 16
Høsten 1922 og våren 1923
ble det konstruert to motorer parallelt, og det aller meste var
ferdig og komplettert for John Dahl sluttet og reiste til Amerika
våren 1923.
Disse var E 12 og P 16, og
modellene ble laget av Georg Nilsen fra Kongsberg, som hadde slått
seg ned på Haukebøen. Han laget også så vidt jeg vet modellene til D
og S motorene.
E 12 og P 16 fikk mange
deler felles og de største av disse var om-styringen, regulatoren,
koblingen og lyddemperen. Begge motorene var leveringsklare i
februar 1924, og den første av hver av dem ble levert med bare en
måneds mellomrom.
Disse typene ble bra
etterspurt for «sjarker» som blant annet ble benyttet til
reketraling og til tomannsfiske på Lofoten.
E 12
Denne motoren hadde boring
190 mm og slag 200 mm, og med 500 omdreininger i minuttet leverte
den ca. 16 hk. Det ble levert 51 stykker av denne typen, og den
siste ble levert i 1942. Den må ha vært en god motor, for jeg har
faktisk bare sett den noen få ganger utenom de fire som ble
produsert i den tiden jeg gikk i lære. Jeg gjorde aldri reparasjoner
på den, men sørget for å' sende noen spissmunnstykker og diverse
andre reservedeler frem til ca. 1960.
P 16
Denne motoren hadde boring
210 mm og slag 230 mm, og med 475 omdreininger i minuttet
leverte den ca. 24 hk. Det ble levert 76 stykker av denne typen, og
den siste ble levert i 1946. Denne motoren kjenner jeg egentlig
godt, fordi det ble laget 12 stykker i min læretid.
Riktignok var jeg ikke med
på sammen passing av denne typen, men som læregutt fulgte jeg ganske
godt med på hva som ble utført på de typene jeg ikke var i direkte
kontakt med.
Slik også med P 16 som jeg
forøvrig fikk kontakt med ofte senere.
Høsten 1944 hadde 0.
Ellingsgård på Bolsøya fått en P 16 montert i sin m/b «Fram» som
gikk i rute mellom Bolsøya og Molde, sa vidt jeg husker annenhver
dag.
I mai 1945 hadde han behov
for litt garantihjelp, for Ellingsgard hadde problemer med
kjølevannet til motoren. Han fant at det kunne være en ide å få en
mann ombord som kunne bli med på Bolsøya og foreta
servicearbeidet der.
Å reise på Bolsøya var ikke
bare å ta ferga eller kjøre tunnelen den gang. Den eneste måten var
å følge «Fram» eller ta årene fatt.
Jeg ble med «Fram» en
lørdag for å utføre dette arbeidet. Det skulle vise seg å bli en
avslappende weekend for meg, for arbeidet bestod i a pusse litt på
kjøleventilene, som var for trang på styringene. Arbeidet var gjort
på en times tid og kunne ha vært gjort mens båten lå ved kai i
Molde.
Så vidt jeg husker ble
dette en tur som jeg arbeidet for maten, og det må innrømmes at det
var viktig den tiden. Ellingsgård fikk selvfølgelig ikke regning på
det som var garantiarbeide, men han holdt reisen og
kosten som var i henhold til kontrakten.
For meg ble dette en
opplevelse av de sjeldne, for Ellingsgård hadde en veldrevet og
etter våre forhold en stor gård.
Derfor hadde han
naturligvis litt ekstra med landbruksprodukter, og når Bolsøya var
vanskelig tilgjengelig, kunne det kanskje være lettere å beholde noe
av dette selv.
I alle fall jeg hadde en
mathelg som jeg ikke kan huske å ha opplevd maken til i krigsårene
og like etter.
Når jeg i ettertid sitter
og skriver minner, kan det vel være på sin plass å skrive litt om
det som har hendt nylig angående denne P16.
I 1989 var jeg i kontakt
med en gammel kunde fra Vadsø som het Korvanen.
Han ringte om problemer han
hadde, og som jeg hjalp ham med, men han nevnte da at han var
bestemt på å skifte motor med det første.
Jeg antydet da at dersom
han tok motoren ut av båten, kunne vi kanskje være interessert i å
kjøpe den til et fremtidig museum.
Motoren som hadde
byggenummer 594, var levert i 1937 og var derfor en relativt «ung»
motor, men den hadde da vært i bruk i 53 år.
Vi kjøpte motoren i januar
1991, og var mangeårige formann Torbjorn Vagen som var uføretrygdet,
foretok overhaling av motoren som rent rekreasjonsarbeide. Og
selvfølgelig i henhold til hans generelle innstilling til samfunn og
trygdeytelser, uten betaling.
Det interessante er at
dette arbeidet som han så ut til å kose seg med når han hadde lyst,
også så ut til å skape en viss trivsel blant de unge som faktisk
ikke kjenner forhistorien til firmaet.
Det ser for meg ut for,
etter de spørsmål jeg har fått, at det er en viss interesse for
firmaets røtter. Kanskje kan litt historisk tyngde være en styrke og
virke inspirerende på de unge som etterhvert blir ansatt i firmaet.
Kort tid etter at vi mottok
denne motoren ringte det en mann som ville vite forskjellige ting om
hvordan en P16 skulle monteres sammen og hvilke pakninger han skulle
bruke.
Under samtalen kom det frem
at motoren var produsert i 1925 og at den var i sitt
seksogsekstiende år.
Han hadde tatt motoren ut
for a lage nytt fundament under den fordi dette var helt ødelagt.
Når han ringte meg, var det for å få informasjoner om hvordan han
skulle montere den igjen. Han kunne fortelle at motoren var i beste
velgående, og at han hadde tro for at den skulle fungere godt i
flere år enda.
Slike tilbakemeldinger fra
kundene er selvfølgelig av stor verdi for et firma, og er
forhåpentligvis en inspirasjon for de ansatte til å leve opp til det
renomme som er blitt opparbeidet nettopp av firmaets ansatte.
I 1992 finnes det også en
nyoverhalt P 16 montert inn i en båt som blant annet benyttes til
slep av tømmer på Selbusjøen. Eier er Arvid Nyheim, Selbu. Denne
motoren prøvekjørte jeg i juni 1992. Den var «oppshinet» så det hele
så ut som et leketøy.
Maskinrom og montering var
utført med en omhu som viste at det var lagt mer arbeide i dette enn
hva som var vanlig den tiden disse motorene ble produsert og
montert. Forskjellen er nok at tidligere skulle noen leve av
arbeidet og noen betale, mens i dette tilfellet hadde monteringen
vært hobby for en allsidig mekaniker.
Han hadde eksperimentert
med en Bosch dyse istedenfor den originale spissen og oppnådd en
fantastisk tomgang, men et elendig full belastnings resultat. Der
var originalspissen overlegen.