Type  E 12 & P 16

Høsten 1922 og våren 1923 ble det konstruert to motorer parallelt, og det aller meste var ferdig og komplettert for John Dahl sluttet og reiste til Amerika våren 1923.

Disse var E 12 og P 16, og modellene ble laget av Georg Nilsen fra Kongsberg, som hadde slått seg ned på Haukebøen. Han laget også så vidt jeg vet modellene til D og S motorene.

E 12 og P 16 fikk mange deler felles og de største av disse var om-styringen, regulatoren, koblingen og lyddemperen. Begge motorene var leveringsklare i februar 1924, og den første av hver av dem ble levert med bare en måneds mellomrom.

Disse typene ble bra etterspurt for «sjarker» som blant annet ble benyttet til reketraling og til tomannsfiske på Lofoten.

E 12

Denne motoren hadde boring 190 mm og slag 200 mm, og med 500 omdreininger i minuttet leverte den ca. 16 hk. Det ble levert 51 stykker av denne typen, og den siste ble levert i 1942. Den må ha vært en god motor, for jeg har faktisk bare sett den noen få ganger utenom de fire som ble produsert i den tiden jeg gikk i lære. Jeg gjorde aldri reparasjoner på den, men sørget for å' sende noen spissmunnstykker og diverse andre reservedeler frem til ca. 1960.

P 16

Denne motoren hadde boring 210 mm og slag 230 mm, og med 475 omdreininger i  minuttet leverte den ca. 24 hk. Det ble levert 76 stykker av denne typen, og den siste ble levert i 1946. Denne motoren kjenner jeg egentlig godt, fordi det ble laget 12 stykker i min læretid.

Riktignok var jeg ikke med på sammen passing av denne typen, men som læregutt fulgte jeg ganske godt med på hva som ble utført på de typene jeg ikke var i direkte kontakt med.

Slik også med P 16 som jeg forøvrig fikk kontakt med ofte senere.

Høsten 1944 hadde 0. Ellingsgård på Bolsøya fått en P 16 montert i sin m/b «Fram» som gikk i rute mellom Bolsøya og Molde, sa vidt jeg husker annenhver dag.

I mai 1945 hadde han behov for litt garantihjelp, for Ellingsgard hadde problemer med kjølevannet til motoren. Han fant at det kunne være en ide å få en mann ombord som kunne bli med på Bolsøya og foreta servicearbeidet der.

Å reise på Bolsøya var ikke bare å ta ferga eller kjøre tunnelen den gang. Den eneste måten var å følge «Fram» eller ta årene fatt.

Jeg ble med «Fram» en lørdag for å utføre dette arbeidet. Det skulle vise seg å bli en avslappende weekend for meg, for arbeidet bestod i a pusse litt på kjøleventilene, som var for trang på styringene. Arbeidet var gjort på en times tid og kunne ha vært gjort mens båten lå ved kai i Molde.

Så vidt jeg husker ble dette en tur som jeg arbeidet for maten, og det må innrømmes at det var viktig den tiden. Ellingsgård fikk selvfølgelig ikke regning på det som var garantiarbeide, men  han holdt reisen og kosten som var i henhold til kontrakten.

For meg ble dette en opplevelse av de sjeldne, for Ellingsgård hadde en veldrevet og etter våre forhold en stor gård.

Derfor hadde han naturligvis litt ekstra med landbruksprodukter, og når Bolsøya var vanskelig tilgjengelig, kunne det kanskje være lettere å beholde noe av dette selv.

I alle fall jeg hadde en mathelg som jeg ikke kan huske å ha opplevd maken til i krigsårene og like etter.

Når jeg i ettertid sitter og skriver minner, kan det vel være på sin plass å skrive litt om det som har hendt nylig angående denne P16.

I 1989 var jeg i kontakt med en gammel kunde fra Vadsø som het Korvanen.

Han ringte om problemer han hadde, og som jeg hjalp ham med, men han nevnte da at han var bestemt på å skifte motor med det første.

Jeg antydet da at dersom han tok motoren ut av båten, kunne vi kanskje være interessert i å kjøpe den til et fremtidig museum.

Motoren som hadde byggenummer 594, var levert i 1937 og var derfor en relativt «ung» motor, men den hadde da vært i bruk i 53 år.

Vi kjøpte motoren i januar 1991, og var mangeårige formann Torbjorn Vagen som var uføretrygdet, foretok overhaling av motoren som rent rekreasjonsarbeide. Og selvfølgelig i henhold til hans generelle innstilling til samfunn og trygdeytelser, uten betaling.

Det interessante er at dette arbeidet som han så ut til å kose seg med når han hadde lyst, også så ut til å skape en viss trivsel blant de unge som faktisk ikke kjenner forhistorien til firmaet.

Det ser for meg ut for, etter de spørsmål jeg har fått, at det er en viss interesse for firmaets røtter. Kanskje kan litt historisk tyngde være en styrke og virke inspirerende på de unge som etterhvert blir ansatt i firmaet.

Kort tid etter at vi mottok denne motoren ringte det en mann som ville vite forskjellige ting om hvordan en P16 skulle monteres sammen og hvilke pakninger han skulle bruke.

Under samtalen kom det frem at motoren var produsert i 1925 og at den var i sitt seksogsekstiende år.

Han hadde tatt motoren ut for a lage nytt fundament under den fordi dette var helt ødelagt. Når han ringte meg, var det for å få informasjoner om hvordan han skulle montere den igjen. Han kunne fortelle at motoren var i beste velgående, og at han hadde tro for at den skulle fungere godt i flere år enda.

Slike tilbakemeldinger fra kundene er selvfølgelig av stor verdi for et firma, og er forhåpentligvis en inspirasjon for de ansatte til å leve opp til det renomme som er blitt opparbeidet nettopp av firmaets ansatte.

I 1992 finnes det også en nyoverhalt P 16 montert inn i en båt som blant annet benyttes til slep av tømmer på Selbusjøen. Eier er Arvid Nyheim, Selbu. Denne motoren prøvekjørte jeg i juni 1992. Den var «oppshinet» så det hele så ut som et leketøy.

Maskinrom og montering var utført med en omhu som viste at det var lagt mer arbeide i dette enn hva som var vanlig den tiden disse motorene ble produsert og montert. Forskjellen er nok at tidligere skulle noen leve av arbeidet og noen betale, mens i dette tilfellet hadde monteringen vært hobby for en allsidig mekaniker.

Han hadde eksperimentert med en Bosch dyse istedenfor den originale spissen og oppnådd en fantastisk tomgang, men et elendig full belastnings resultat. Der var originalspissen overlegen.