Type  2L 100

Ut på vinteren 1944 fikk Olaus og jeg jobben med å passe sammen den første 2L 100 nr. 824. Dette var jo en «tro kopi» av 2KA  84, men med den forskjell at en del av komponentene var litt større. Den var bygget på L 50 sitt drivverk, men med to sylindere.

Det ble bygget 66 stykker av denne motoren, som var god for 125 hk ved 320 omdreininger i minuttet.

Den første av denne typen var levert fra fabrikken 3/4 - 1944.

Umiddelbart etter reiste montør Almås til Os utenfor Bergen for å montere den inn i et nybygg for Lundberg Sørensen fra Gratangen.

Verftet var egentlig et verft for lystbåter og meget dårlig utrustet slik at det faktisk var vanskelig, for eksempel å få boret et hull større enn 5/8" (16 mm). Av flere grunner ble det behov for en mann til, så fordi jeg i motsetning til Almås kjente motoren ut og inn, falt det i mitt lodd å få jobben.

Dette var jo et år før krigen sluttet, og reisemulighetene var ikke såa gode, så jeg reiste med tog over Oslo og videre til Bergen.

Nattogene var forbeholdt tyske transporter, slik at det var bare dagtog jeg kunne reise med. Jeg hadde avtale med fetter Kristoffer som bodde i Oslo om at han skulle møte meg på jernbanestasjonen, for jeg skulle overnatte hos ham. Dette var første gang jeg kom til Oslo med tog og jeg var derfor kanskje litt hjelpeløs. Jeg hadde da vært i Oslo tidligere på sykkeltur, men de erfaringene var til liten hjelp.

Uheldigvis omgikk Kristoffer og jeg hverandre slik at jeg ikke møtte ham, derfor ble jeg og reisekamerat Lars Rekdal fra Molde gående sammen og drasse på bagasjen vår hele natten helt til Vestbanen åpnet i femtiden om morgenen.

Vi prøvde oss også på Møllergata 19 (politistasjonen) om vi kunne få sitte i hallen der en stund, men fikk kontant avslag. (De kunne vel ikke gjøre forskjell på boms og andre folk). Rekdal gikk på teknisk skole i Bergen den gang, og hadde reist samme veien tidligere. Han var derfor litt kjent i Oslo, og det kom selvfølgelig meg tilgode denne gangen. Vi hjalp hverandre så godt vi kunne og kom oss da endelig på dagtoget til Bergen. Jeg fikk dessverre ingen sitteplass så jeg sto ute i gangen og hadde vanskelig for å stå oppreist, for jeg var forferdelig trøtt. Jeg prøvde å ligge i gangen, men fikk påpakning av konduktoren fordi jeg hindret trafikken.

Tilslutt var det en relativt ung dame som sa hvilken tilstand jeg befant meg i som ga meg plassen sin for en stund, og jeg takket selvfølgelig ja.

Ved siden av meg satt det da en ung jente med et barn på fanget.

Jeg sovnet selvfølgelig momentant i det øyeblikket jeg satte meg, men hvor lenge jeg sov det vet jeg ikke. Jeg våknet i alle fall og var nærmest i ørska da jeg hørte den unge jenta si «det får da være nok med en unge på fanget om jeg ikke skal ha to». Dette var det flaueste jeg hadde vært ute for, derfor forsvant jeg ut i gangen i en viss fart, tok med meg bagasjen og forflyttet meg slik at jeg slapp å se jenta. Jeg kan forsikre at jeg var våken resten av turen, så det er mulig at jeg hadde sovet en stund på jentas skulder likevel.

I Os bodde vi hos fru Olsen, kona til kystlos Olsen. Huset hennes stod på haugen rett ovenfor verftet, og hun som var godheten selv, sørget for at vi fikk rikelig melk og andre matvarer hele tiden vi var der.

Hun hadde reist sammen med sin mann på hurtigrutene i flere år, men var på dette tidspunktet gått i land. Ekteparet var barnløst, men de hadde glede i å ha omsorg for andre mennesker.

Så lenge kystlos Olsen fortsatte i sitt yrke og var innom Molde og hadde anledning til  oppsøke meg eller  Almås, tok han gjerne turen innom fabrikken.

Middagen fikk vi ombord i båten, og det var rederen Lundberg Sørensen som var kokk. Han hadde så vidt jeg vet vært ishavsskipper før krigen og forsøkte overfor oss å innta en myndig væremåte, i alle fall følte vi det slik, men vi kom egentlig meget godt overens og fikk ingen problemer i arbeidet vårt.

Under hele monteringstiden opplevde vi ham mer som kokk enn som reder. Han var imidlertid en flink kokk, for vi led ingen nød. Kosten bestod av Islandssild og saltfisk. En dag var det kokt rundsaltet sild med rikelig poteter og neste dag var det sildsuppe av samme slags sild. Tredje dag salt fisk og potet, og fjerde dag plukkfisk. Det hendte også vi fikk flakt sild eller utvannet speket ur. Som sagt, maten var god og det var nok mange som hadde dårligere kost i de tidene, men det må innrømmes at det ble mye salt og noe ensformig.

Monteringen kom godt i gang, og når bunnrammen var nedfarget mot fundamentet og hullene for bunnboltene var boret, ble det min jobb å smi bunnboltene.

Dette var normalt en ordinær jobb som egentlig ikke er noe å skrive om, men denne gangen var det noe spesielt i alle fall for meg.

10 stykker en toms (25,4 mm) bunnbolter skulle gjenges for hånd, og deretter skulle det smies hode på dem og tilslutt glødes.

Alt dette var normalt ikke noe problem, men problemet var at vi bare så vidt fikk låne skrustikke på verftet når vi skulle gjenge boltene, og at vi måtte nøye oss med en feltesse som vi måtte tro, en stund med hver fot.

Jeg fikk da boltene ferdig, og bunnramma ble satt fast, slik at arbeidet med sammenmonteringen av motoren kunne begynne. Arbeidet med å heise alle delene opp på dekk og derfra ned i lasterommet «koste» vi oss med tidligere mens vi ventet på at tømmermennene skulle bli ferdig med fundamentet.

Oppbyggingen av motoren var egentlig plankekjøring, og når vi var to mann, var det meste gjort i løpet av en dags tid selv om det var mye «taljing».

Det arbeidet som tok tid var rørleggingen. Vi hadde ikke noen form for rørbøyemaskin, sa vi måtte benytte «gamlemåten», og i dette tilfellet ville det si å gløde røret først og deretter fylle det med harpiks eller bek. Først da kunne vi begynne å bøye røret dersom vi skulle ha en minste mulig-

het for å få til en bøy uten at røret skulle bli flatt i bøyen.

Selve bøyingen skjedde ved at vi boret et hull i en passende trestokk som var vokst slik at den ikke sprakk når vi begynte å bøye. Vi måtte med andre ord ha en slik «klur» som vi ikke liker når vi hugger ved. Vi stakk røret i hullet og et hjelperør utenpå den delen av røret som ikke skulle bøyes, og så var det å henge seg på med rå makt til vi hadde fått bøyen så noenlunde etter den strengmalen vi på forhånd hadde laget.

Det sier seg selv at det var viktig å bøye i den riktige enden slik at vi ikke måtte ha unødig overlengde på røret for i det hele tatt få røret til.

Da vi hadde fått til røret omtrent slik vi hadde tenkt oss det, måtte vi smelte ut igjen beket, eller harpiksen. Vi hadde da en liten mulighet til å korrigere røret litt ved at vi varmet røret over det partiet vi skulle korrigere, spente partiet i skrustikka og foretok bøyningen ved å ta tak i begge rørendene. For rør over en og en attendedels tomme var det begrenset hvor mye en kunne korrigere på denne måten. Da røret hadde fått den fasongen vi ønsket, måtte vi gløde hele røret for vi kappet det og slagloddet på rørflensene.

Slagloddingen måtte vi i dette tilfellet gjøre i avelen, for vi disponerte ikke noe gass sveiseapparat.

Det sier seg selv at dette arbeidet innebar stort behov for smiesse, men svært få i dag kan tenke seg hva det ville si å stå å trå på denne feltessa.

Det endte da også med at høyre kneet mitt slo seg vrangt, men heldigvis hadde vi fått unna det meste da.

Legebesøket resulterte i en flaske massasjeolje som ble brukt noen ganger, og som det ofte er, og var også da, når jeg sluttet med medisinen, ble foten bra.

Montørene hos oss og sannsynligvis også hos andre fabrikker, hadde den gang også utviklet en fantastisk teknikk med å bøye rør uten å fylle dem. Det var viktig å ha en skrustikke som var helt utslitt i kjeften slik at «hoggingen» var borte, eller at en hadde skikkelige «spennblekk» på skrustikken.

Med endel øvelse kunne en med letthet bøye rør opp til en tommes tykkelse, men det hadde ikke gått med slike tynne rør som rørleggere benytter når de legger kobberrør i hus.

Vi brukte uglødde rør som vi satte fast i skrustikken, varmet opp der det skulle bøyes ved hjelp av en fyringslampe, og begynte å bøye litt etterhvert som vi følte at  kobberet begynte å bli så varmt at det ga etter uten å legge noe særlig kraft på.

Så flyttet vi fyringslampa og fortsatte på samme måten til vi hadde fått bøyen slik vi ønsket.

Dersom det var antydning til at røret ville bli flatt i bøyen, satte vi røret fast i skrustikkekjeften for å holde det i «posisjon» samtidig som vi bøyde litt

I den tiden jeg var fange fikk jeg anledning til å Iære mye om luftverktøy, noe som var ukjent hjemme. Jeg fikk i alle fall gehør for å anskaffe slikt utstyr som viste seg a være til stor hjelp spesielt ved meisling og tilpassing av sylinderlokk.

Jeg var til da den eneste som hadde prøvet og hadde en viss erfaring med slik verktøy i firmaet, men ble forundret da onkel Andreas ville belære meg når jeg skulle demonstrere effekten av dette verktøyet som han knapt nok hadde sett og i alle fall ikke hadde benyttet.