Type  L 50

L 50 ble på mange måter en ny motor, selv om den bygde på de gamle typene og egentlig ikke ble så forskjellig fra dem. For en motor var nå engang en motor, med sylinder, stempel og veivaksel slik kunstneren Oliver Sylte ga uttrykk for i gaven fra firmaets ansatte til firmaets 50- årsjubileum i 1962.

L 50 hadde slaglengde 380 mm og boring 320 mm, og ga ca. 63 hk ved 320 omdreininger i minuttet.

Selv om L 50 ikke var av de motorene som var mest populære hos de som skulle produsere dem, var de svært effektive og ganske populære blant kundene. Den var upopulær blant montørene fordi det var så mye meisling for tilpassing mellom stempel og topp, men den ble populær hos kundene fordi dette var den første motoren som ble levert med rullelager I bunnrammen.

De to første av denne typen ble levert med fettsmøring av rammelagrene, men dette ble en heller dårlig løsning, for fettet hadde en tendens til å havne inn i smøreringen for oljen til veivlageret. Selv om grunnen var feil konstruert smørering, ble det laget brønner for oljesmøring av lagrene på de neste motorene.

Denne motoren fikk alle de erfaringene som til da var gjort, bygget inn i seg. Det vil si at den fikk fly regulator, skråtopp og rullelager i rammelagrene.

Egentlig var det ikke store forandringene, men innføringen av rullelager i rammelagrene var en stor landevinning. Dessuten ble det slutt på veivakselbrudd på ensylindrede motorer etter at rullelager ble innført.

Så vidt jeg vet, var Brunvoll blant de første i Norge som leverte rullelager i ramma, men jeg vet at June Muntell i Sverige tidligere benyttet kulelager i en type som jeg foretok reparasjoner på.

Motor nummer tre av denne typen skulle vise seg å bli en motor som ble med i krigshistorien 1940 - 1945.

Denne motoren ble montert i M/K «Arthur» som ble en av de båtene Shetlands-Larsen benyttet på sine raids til Norge under krigen.

Det var denne båten Leif Larsen reiste til Trøndelag med for å senke Tirpitz med miniubåter festet under båten.

Noe gikk galt slik at de mistet ubåtene. Derfor senket de båten, og mannskapet tok seg frem til Sverige. På dette raidet fikk de sprekk i stempeltoppen slik at det så ut til at det skulle stoppe dem. Men maskinist Palmer Bjørnøy reparerte dette på gamlematen ved å lappe det sammen med å bore inn flere plugger.

Et av de siste krigsårene ble båten tatt opp igjen og kom innom fabrikken for overhaling. Det var den tyske marinen som disponerte den da, og derfor tok det ekstra lang tid å overhale den, for vi hadde selvfølgelig ikke de nødvendige delene som måtte til.

Far hadde en egen evne til å sabotere slike arbeider uten å komme i vanskeligheter.

Det ble produsert 86 stykker av type L 50 fra 1936 til 1958.

Vinteren før krigsutbruddet var det strømrasjonering en tid. Vi hadde derfor montert opp en L 50 til å dra en generator slik at vi unngikk mangel på elektrisk strøm. Dette aggregatet var montert mot sydveggen i fabrikken, og kan skimtes på et av bildene fra krigsruinene. I krigstiden og en tid etter, benyttet vi både en N 48 og en K 42 i perioder, for å tilfredsstille vårt kraftbehov.