Type  W 10

Martin Sandøy, søskenbarn og jevnaldring med far, kom hjem fra Amerika våren 1925 og begynte som tegner på Brunvoll. Han konstruerte W10 etter de samme prinsipper som var lagt til grunn for alle tidligere konstruksjoner.

Stempeltoppen fikk samme fasong som F 35, mens motoren ellers, etter diverse eksperimenter med en såkalt luftregulator, ble forsynt med en helt ny vertikal regulator som hadde svakhetene fra de gamle regulatorene hvor det ble benyttet «kamstille».

Motoren ble god, men regulatoren ble etterhvert omkonstruert slik den fremstår på utstillingsmotoren som for tiden star i utstillingsvinduet i Strandgata. W 10 ble først levert i september 1926 og den siste i 1943. Tilsammen ble det produsert 66 stykker av denne typen som hadde en boring på 170 mm og en slaglengde på 200 mm. Med omdreiningstall på 525 i minuttet ga den ca. 14 hk.

W 10 har jeg også alltid hatt sterke følelser til, og det har nok sammenheng med at den var den første motoren jeg monterte i båt i løpet av den siste uken for ferien 1943.

Motoren som hadde nr. 805 ble levert til en liten båt som Erling og Elias Marøy kjøpte for småfiske for seg og sine familier i krigens dager.

Jeg hadde lenge sett meg ut denne jobben som en passende prove for meg selv, men det var vanskelig å få noen aksept for det på forhånd. Det var også noen som mente at jeg ikke hadde godt av å komme så tidlig til, og for jeg hadde det nødvendige antall år bak meg. Far sa ikke noe og lot meg heller ikke få noe hint om at dette ville gå i orden, men jeg trodde nok at det var håp dersom jeg spilte kortene riktig.

Motoren ble sammenpasset og prøvekjørt av en som het Muldskreddal.

Han hadde sine problemer med å få denne motoren å gå skikkelig fordi det stadig vekk kom rusk i spissmunnstykket.

Tiden gikk og det var ikke mer enn en uke igjen til ferien, så en fredag kveld etter at Muldskreddal hadde hatt store plager, gikk jeg igang med å renske opp oljerøret som var laget av stål. Jeg hadde nemlig registrert at det var rust og annet smuss i slike stålrør, men var vel infam nok til ikke å fortelle det til noen. For faktum var at det var vanlig at slike erfaringer skulle en først ha æren og fordelen av selv før andre skulle nyte godt av dem. Men når det er sagt, gikk det ikke lenge før jeg oppdaget at jeg lærte mest av å fortelle mine erfaringer videre til andre på et tidlig tidspunkt, for da fikk jeg kritikken og motforestillingene slengt i fleisen promte. Det ga nye erfaringer som jeg kunne bygge videre på.

I alle fall, etter at jeg hadde renset dette røret ved hjelp av en ståltråd, som jeg hadde laget en masse hakk i med meiselen, var røret rent og motoren fungerte som den skulle.

Jeg bremset motoren en times tid før jeg gikk hjem og fortalte far hva jeg hadde tillatt meg.

Dette var tydeligvis en situasjon som han måtte tenke over og hvordan den skulle takles, for jeg hadde ikke noe med å gripe inn i det arbeidet som Muldskreddal holdt på med. Og det fikk jeg også vite av far, men med seg selv likte han nok min iver for saken.

Neste morgen ved frokostbordet fikk jeg beskjed av far ikke å blande meg inn i denne saken, og det ble ingen diskusjon om det.

Så vidt jeg husker var det ingen andre enn far som visste hva jeg hadde gjort denne fredagskvelden, så når Muldskreddal begynte å kjøre motoren lørdag morgen gikk alt bra.

Etter formiddagsmaten mellom klokken 930 og 945, mente far at motoren var belastet nok og ba Muldskreddal om å demontere den og at jeg skulle være med å ta den ut fra prøveverkstedet.

Først etter demontering som tok en times tid fikk jeg beskjed av far at jeg skulle få montere motoren inn i denne fine nye båten.

For meg var dette nesten utrolig, at jeg virkelig skulle få lov å gjøre noe som jeg hadde så lyst til, og som jeg selv mente jeg var fullt kompetent til. Jeg hadde jo vært med flere ganger på monteringer sammen med Olaus 0. Far hadde den mening at interesse og arbeidssomhet skulle belønnes, og det motsatte skulle ikke belønnes, og den filosofien fikk jeg føle i de årene jeg arbeidet med ham som sjef.

Det utrolige hadde altså skjedd, jeg, nylig fylt 18 år skulle montere en motor på egen hånd, og dette på tross av de som hadde uttalt seg om at jeg ikke hadde godt av å komme for tidlig til arbeider som en egentlig skulle ha vært «utlært» for å utføre. Jeg har lært både av eget arbeide og av de læregutter som jeg har hatt med å gjøre, at jo yngre en er desto lettere Iærer en, og ikke minst, i ung alder hører en enda etter hva de eldre forteller, selv om en dessverre ikke alltid følger deres råd.

Min mening om opplæring er likevel at dersom en viser tiltro til unge folk og oppmuntrer dem med å gi dem oppgaver, så vokser de ganske fort med oppgavene. At de på denne måten Iærer og føler at de blir respektert for det de har Iært, øker nemlig trivselen.

Denne spesielle lørdagen, som jeg aldri glemmer, lastet jeg propellhylsa og bunnramma på firmaets største kjøretøy, en handvogn som var god for et par hundre kilogram, og dro inn til slippen i Grandfjæra.

Der møtte jeg gamle Hans Bråstad (som så eldre ut enn han var). Han hadde da gjort ferdig fundamentet for motoren og boret opp hullet i akterstevnet for propellhylsa. Vi hadde satt inn hylsa før vi sluttet klokken kvart over ett den lørdagen.

Hans Brastad var en mann som så ut til å ha forferdelig god tid og det kunne se ut som han arbeidet sent. Det hadde seg i alle fall slik at når han laget fundamentet, og bunnramma var farget ned mot langstokkene og var satt fast, så var dette i orden.

Hans arbeidet hos oss også etter at jeg var blitt formann, og de skulle få svinge seg fort, de tømmermennene som skulle gjøre ham etter, selv om han syntes å ha et bedagelig arbeidstempo. Jeg Iærte av Hans at dersom du gjør arbeidet skikkelig med en gang bruker du mindre tid enn når du har det for travelt og må ta igjen arbeidet.

Dette stemmer forøvrig med far sitt råd at, “dersom du har det travelt skal du gi deg tid”, og det fant jeg ut at Hans gjorde.

Den tiden jeg arbeidet som formann fra sommeren 1950, benyttet jeg Hans som underviser for de nye montørene som vi Iærte opp den tiden. og jeg kan gå god for at de som arbeidet sammen med ham Iærte mye dersom de ville.

Denne W 10 monterte jeg da ferdig i løpet av den uken som var igjen til ferien og lørdagen reiste vi, Karl Marøy og jeg, til Harøya på ferie med baten.

Han gikk den gang på gymnaset i Volda og var hjemme på ferie, og jeg skulle hjelpe onkel Nils Mathias med slåttonna, noe jeg forresten gjorde flere somre.