Type  V 7.5

Den neste motoren som kom på markedet ble konstruert av Albert Stavik som tidligere hadde arbeidet på Finnøy Motorfabrikk.

Han hadde utdannelse fra Horten tekniske skole, men hadde nok ikke den nødvendige praktiske erfaringen som skulle til for å gjøre tegninger som var gode å produsere etter.

Konstruksjonene som ble gjort stod nok i stil med det beste som ellers ble utført i distriktet på den tiden, men tegningene var mer som skisser regne, spesielt på den senere 5,5 hk typen.

Stavik reiste senere som maskinist i utenriksfart frem mot den andre verdenskrigen.

Denne motoren, som ble kalt V 7,5, var konstruert i 1923, og den første ble levert i januar 1924. Den hadde boring 155 mm og slaglengde 180 mm. Med 550 omdreininger i minuttet kunne den yte ca. 10 hk. Det ble produsert 61 stykker av denne typen, og den siste ble levert i 1943.

Denne motoren ga meg på mange måter flere minner som har gjort det enklere i ettertid a huske den gamle regulatorkonstruksjonen som hadde regulatorloddene i koblingshjulet.

I følge Harald Kjersem bestilte far en båt fra Tresfjorden som egentlig var beregnet på privat bruk. Den gikk imidlertid inn i firmaet som firmaets eiendom, og fikk innmontert en V 7,5 byggenummer 198. Den ble, spesielt de første årene, benyttet bade som fraktebåt og slepebåt for nybygg fra fjordene som skulle til fabrikken for utrustning. Motoren ble så vidt jeg har forstått sammenpasset og montert av morbror Torvald som svenneprøve.

Denne motoren er idag ikke helt intakt og viser heller ikke hvordan konstruksjonen opprinnelig var, men understellet (drivverket) er originalt. Motoren er nå pusset opp og er utlånt til utstilling i Bud.

Regulatoren hadde en «vippearm» overføring» fra regulatorloddene til en kile som ga oljeinnsprøytning i henhold til kilens posisjon mellom oljepumpestempelet og et fast anslag fra en eksenter. Dette var nøyaktig samme konstruksjon som den som var benyttet på de første type K 42 som ble produsert, og den er beskrevet under type K 42.

Denne regulatoren hadde også sine svakheter på denne motorstørrelsen, selv om den kanskje fungerte noe bedre på grunn av et høyere omdreiningstall enn på K 42.

Etter diverse eksperimenter med såkalte luftregulatorer ble det levert en sentrifugalregulator av samme typen som den som senere ble konstruert for type W 10.

V 7,5 hadde sylinder som var støpt i ett med stativet slik som den utstillingsmotoren som har stått i vinduet mot gata siden ca. 1985. Også toppen og spissen var den samme som den i vinduet.

Motorbåten ble flittig brukt til a slepe skrog fra fjordene for montering etter at bunnramme og propell med propellhylse var montert før sjøsetting.

Det ble også gjort flere turer til Harøya hver sommer, noe som var populært når det var fint vær, men lite moro for de av det såkalte svake kjønn som var med når det var litt sjø, og det var det ofte. Var det fint vær, var det som oftest nordaust vind, som gjerne ga litt krappe bølger.

Far og jeg var ofte ute og dorget, og jeg husker spesielt en gang vi var på vei til Mekflua for å dorge småsei.

Bak motoren var det laget en lettvegg som bestod av fire lette dører som var hengslet sammen slik at de kunne åpnes helt eller stenges etter ønske.

Far hadde lukket dørene etter at vi hadde vanlig full fart på motoren, og etter en stund så vi en båt som halte innpå oss ganske fort. Når båten var nesten oppe på siden av oss, kom guttungen frem i far.

Det hadde seg slik at de nevnte dørene var laget av tynn panel og at de var fast bare i overkant, og dessuten lå de svært nær kilen på regulatoren.

Jo da, han satt stille og rolig på benken ved siden av rattet på babord side, og når båten var nesten oppe på siden satte han forsiktig foten mot paneldøra slik at regulatorkilen ga mer belastning. Når mannen i den andre båten oppdaget at han ikke kom forbi, bøyde han seg ned i motorkassa og «ga på» mer, uten at det hjalp. Dette gjentok seg flere ganger, men båten kom seg ikke forbi og far satt der som om ingen ting hendte, og smålo.

Plutselig fikk vi se at motoren på den andre båten begynte å svartryke før den plutselig stoppet. Far dro til seg foten og lo godt mens vi fortsatte til Mekflua. Jeg kan ikke huske sikkert når dette skjedde, men mener det måtte ha vært før 1937, men jeg husker vi fikk mye småsei den turen.

Jeg var for ung til å få låne denne motorbåten, men både Olaus, Olav og Anders brukte den. Det gjorde også noen ganger noen av de ansatte, derfor hendte det altfor ofte at den ikke var i orden når far eller Andreas skulle bruke den. Det gikk derfor faktisk slik at de nærmest gikk lei hele båten.

Om våren 1941, etter at jeg hadde påbegynt stell av motoren, ble den solgt til Harøya for kr 2000, og begrunnelsen var at de hadde bruk for pengene etter bombingen av fabrikken.

Jeg hadde vanskelig for å fordøye den begrunnelsen den gang, for jeg hadde gledet meg voldsomt til at jeg også kunne få bruke den, så det var en stor skuffelse.

lmidlertid, den virkelige årsaken var at tyskerne ville ekspropriere baten. Det fikk jeg vite senere. Kort tid etter havnet baten i fjæra i Kravika på Steinshamn, og motoren ble satt inn i en liten fiskebåt og var i drift frem til 1975.

Motoren ble gjennom de siste årene ombygget slik at den etter hvert ble en bastard, og årsaken var så enkel at originaldeler for regulator og pumpesystem ikke lenger var mulig å skaffe, men ellers er motoren intakt. Motoren er i dag Brunvolls eiendom.

Det er ønskelig at Brunvoll Motorfabrikk kan få til et bedriftsmuseum.

Dersom Brunvoll ikke greier å finne plass til eget museum, vil det vel være kjærkomment for fiskerimuseet med noen eksemplarer av distriktets tidlige produkter.

V 7,5 ble etterhvert omkonstruert og fikk delt sylinder og stativ. Videre ble regulatoren og kjole og lensepumpesystemet ombygget til samme system som den nye W 10 ble utstyrt med i 1926.

Den gamle kjølepumpen som stod vertikalt var drevet av den samme eksenteren som ga anslaget til brennstoffpumpen.

Lensepumpen som var montert på babord side ble drevet via en stempelstang fra den samme eksenteren. All denne «leamikken» ble erstattet av den såkalte plynsjen og en vertikal regulator som i prinsippet ble lansert i 1919 av onkel Anders.