Type V 7.5
Den neste motoren som kom
på markedet ble konstruert av Albert Stavik som tidligere hadde
arbeidet på Finnøy Motorfabrikk.
Han hadde utdannelse fra
Horten tekniske skole, men hadde nok ikke den nødvendige praktiske
erfaringen som skulle til for å gjøre tegninger som var gode å
produsere etter.
Konstruksjonene som ble
gjort stod nok i stil med det beste som ellers ble utført i
distriktet på den tiden, men tegningene var mer som skisser regne,
spesielt på den senere 5,5 hk typen.
Stavik reiste senere som
maskinist i utenriksfart frem mot den andre verdenskrigen.
Denne motoren, som ble kalt
V 7,5, var konstruert i 1923, og den første ble levert i januar
1924. Den hadde boring 155 mm og slaglengde 180 mm. Med 550
omdreininger i minuttet kunne den yte ca. 10 hk. Det ble produsert
61 stykker av denne typen, og den siste ble levert i 1943.
Denne motoren ga meg på
mange måter flere minner som har gjort det enklere i ettertid a
huske den gamle regulatorkonstruksjonen som hadde regulatorloddene i
koblingshjulet.
I følge Harald Kjersem
bestilte far en båt fra Tresfjorden som egentlig var beregnet på
privat bruk. Den gikk imidlertid inn i firmaet som firmaets eiendom,
og fikk innmontert en V 7,5 byggenummer 198. Den ble, spesielt de
første årene, benyttet bade som fraktebåt og slepebåt for nybygg fra
fjordene som skulle til fabrikken for utrustning. Motoren ble så
vidt jeg har forstått sammenpasset og montert av morbror Torvald som
svenneprøve.
Denne motoren er idag ikke
helt intakt og viser heller ikke hvordan konstruksjonen opprinnelig
var, men understellet (drivverket) er originalt. Motoren er nå
pusset opp og er utlånt til utstilling i Bud.
Regulatoren hadde en
«vippearm» overføring» fra regulatorloddene til en kile som ga
oljeinnsprøytning i henhold til kilens posisjon mellom
oljepumpestempelet og et fast anslag fra en eksenter. Dette var
nøyaktig samme konstruksjon som den som var benyttet på de første
type K 42 som ble produsert, og den er beskrevet under type K 42.
Denne regulatoren hadde
også sine svakheter på denne motorstørrelsen, selv om den kanskje
fungerte noe bedre på grunn av et høyere omdreiningstall enn på K
42.
Etter diverse eksperimenter
med såkalte luftregulatorer ble det levert en sentrifugalregulator
av samme typen som den som senere ble konstruert for type W 10.
V 7,5 hadde sylinder som
var støpt i ett med stativet slik som den utstillingsmotoren som har
stått i vinduet mot gata siden ca. 1985. Også toppen og spissen var
den samme som den i vinduet.
Motorbåten ble flittig
brukt til a slepe skrog fra fjordene for montering etter at
bunnramme og propell med propellhylse var montert før sjøsetting.
Det ble også gjort flere
turer til Harøya hver sommer, noe som var populært når det var fint
vær, men lite moro for de av det såkalte svake kjønn som var med når
det var litt sjø, og det var det ofte. Var det fint vær, var det som
oftest nordaust vind, som gjerne ga litt krappe bølger.
Far og jeg var ofte ute og
dorget, og jeg husker spesielt en gang vi var på vei til Mekflua for
å dorge småsei.
Bak motoren var det laget
en lettvegg som bestod av fire lette dører som var hengslet sammen
slik at de kunne åpnes helt eller stenges etter ønske.
Far hadde lukket dørene
etter at vi hadde vanlig full fart på motoren, og etter en stund så
vi en båt som halte innpå oss ganske fort. Når båten var nesten oppe
på siden av oss, kom guttungen frem i far.
Det hadde seg slik at de
nevnte dørene var laget av tynn panel og at de var fast bare i
overkant, og dessuten lå de svært nær kilen på regulatoren.
Jo da, han satt stille og
rolig på benken ved siden av rattet på babord side, og når båten var
nesten oppe på siden satte han forsiktig foten mot paneldøra slik at
regulatorkilen ga mer belastning. Når mannen i den andre båten
oppdaget at han ikke kom forbi, bøyde han seg ned i motorkassa og
«ga på» mer, uten at det hjalp. Dette gjentok seg flere ganger, men
båten kom seg ikke forbi og far satt der som om ingen ting hendte,
og smålo.
Plutselig fikk vi se at
motoren på den andre båten begynte å svartryke før den plutselig
stoppet. Far dro til seg foten og lo godt mens vi fortsatte til
Mekflua. Jeg kan ikke huske sikkert når dette skjedde, men mener det
måtte ha vært før 1937, men jeg husker vi fikk mye småsei den turen.
Jeg var for ung til å få
låne denne motorbåten, men både Olaus, Olav og Anders brukte den.
Det gjorde også noen ganger noen av de ansatte, derfor hendte det
altfor ofte at den ikke var i orden når far eller Andreas skulle
bruke den. Det gikk derfor faktisk slik at de nærmest gikk lei hele
båten.
Om våren 1941, etter at jeg
hadde påbegynt stell av motoren, ble den solgt til Harøya for kr
2000, og begrunnelsen var at de hadde bruk for pengene etter
bombingen av fabrikken.
Jeg hadde vanskelig for å
fordøye den begrunnelsen den gang, for jeg hadde gledet meg voldsomt
til at jeg også kunne få bruke den, så det var en stor skuffelse.
lmidlertid, den virkelige
årsaken var at tyskerne ville ekspropriere baten. Det fikk jeg vite
senere. Kort tid etter havnet baten i fjæra i Kravika på Steinshamn,
og motoren ble satt inn i en liten fiskebåt og var i drift frem til
1975.
Motoren ble gjennom de
siste årene ombygget slik at den etter hvert ble en bastard, og
årsaken var så enkel at originaldeler for regulator og pumpesystem
ikke lenger var mulig å skaffe, men ellers er motoren intakt.
Motoren er i dag Brunvolls eiendom.
Det er ønskelig at Brunvoll
Motorfabrikk kan få til et bedriftsmuseum.
Dersom Brunvoll ikke greier
å finne plass til eget museum, vil det vel være kjærkomment for
fiskerimuseet med noen eksemplarer av distriktets tidlige produkter.
V 7,5 ble etterhvert
omkonstruert og fikk delt sylinder og stativ. Videre ble regulatoren
og kjole og lensepumpesystemet ombygget til samme system som den nye
W 10 ble utstyrt med i 1926.
Den gamle kjølepumpen som
stod vertikalt var drevet av den samme eksenteren som ga anslaget
til brennstoffpumpen.
Lensepumpen som var montert
på babord side ble drevet via en stempelstang fra den samme
eksenteren. All denne «leamikken» ble erstattet av den såkalte
plynsjen og en vertikal regulator som i prinsippet ble lansert i
1919 av onkel Anders.