Type B28
B28 hadde boring 260 mm og
slaglengde 300 mm. Denne typen ble produsert fra 1920 til 1942 som
glidelagermotor, og fra 1938 til 1965 som rullelagermotor, med
betegnelsen BA. Tilsammen ble det produsert 143 motorer av denne
størrelsen.
B motoren ble regnet som
den mest stabile, produksjonsvennlige, lønnsomme, og mest egnede for
det verktøy og utstyr vi hadde til å produsere med før krigen.
Det er nok ikke for ingen
ting jeg husker far sine ord fra en gang under krigen, at hadde det
vert marked for det som kunne produseres av BA, ville det bli god
forretning.
Type B og BA var motorer
som var av slik kvalitet at de greide seg selv.
Det var aldri noen
problemer med dem bortsett fra at det av og til ble behov for a
støpe i veivlageret og tilpasse dette. Type B fikk selvsagt
etterhvert de samme forandringene som alle de andre motorene fra den
første tiden gjennomgikk, uten at dette ga verken en ny motor eller
en ny modell.
Det var hele tiden B
motoren som fikk tilført nye utskiftbare deler uten at det ble
foretatt endringer på selve grunnkonstruksjonen.
Det er mulig at jeg har
spesiell forkjærlighet for BA 28 fordi dette var den første motoren
jeg skulle samle og prøvekjøre på egen hånd.
For meg ble dette en form
for svennestykke, for det var vanlig at sammenpassing av en motor
med prøvekjøring var akseptert som godkjennelse for at en var blitt
fagmann og kunne kalle seg «sjøl».
I denne forbindelse må det
nevnes at uttrykket «sjøl» var en bekreftelse på et en ikke lenger
var læregutt og måtte underordne seg de eldre, eller rettere de som
hadde opparbeidet seg en viss status enten de var fagfolk eller ei.
Det å være «sjøl» innebar faktisk at en var meningsberettiget rent
fagmessig.
En historie som forteller
litt om dette, var den om maskinist Hansen som hadde sin Iæregutt
som nærmet seg tiden for å bli fagmann og som hadde fått utlevert en
ny fil av far. Da gutten, Peder Brunvoll skulle bruke denne nye
fila, hadde maskinist Hansen tatt den i bruk, sa følgende ble sagt:
«Kan ei få att fila mi for ei ska bruke ho sjøl», (han var
Harøying), hvorpå Hansen svarte: «Ka tid blei du sjøl då».
Dette forteller i grunnen
noe om den standsforskjellen som egentlig eksisterte mellom folk den
tiden, og som jeg egentlig har undret meg over mange ganger. Jeg
husker jo godt den tiden de som var fagfolk eller svenner gikk
spasertur i byen om søndagene, med mørk dress og spaserstokk.
Hvorfor det var slik kan
jeg vanskelig si noe om, men jeg vil tro at det var en måte å
markere yrkesstolthet på.
Peder Brunvoll, sønn av
onkel Olaus, tok senere maskinistskole og reiste til sjøs like etter
krigen. Der ble han forelsket i telegrafist Sigrunn og trakk seg
tilbake til mer hjemlige farvann. Han var i mange år maskinsjef på
Tinnsjøfergene og ble «Veteranmaskinist» på dampmaskiner i dette
rederiet etter at han ble pensjonist.
Læretiden på denne tiden
var hele fire år med 48 timers uke og tre årig aftenskole etter
ordinær arbeidstid. Dette svennestykket mitt ble utført høsten 1943
etter knapt 3 år i lære. Jeg var da 18 år og hadde ett år igjen på
Aftenskolen, så noen anerkjennelse som fagmann i form av lønn fikk
jeg ikke før jeg var hjemme igjen etter tysk fangenskap i mai 1945.
Jeg fikk selvsagt et
spesielt godt forhold til denne BA28 motoren som jeg vil kalle en
snill og samarbeidsvillig motor. (Det var nok det far også hadde
erfart).
BA 28 fikk etterhvert
betegnelsen 45 hk som var den effekten den kunne gå med kontinuerlig
i 24 timer og mer.
Maksimalt bremset vi denne
motoren opp i 53 hk for svartrøyken begynte melde seg.
Dette ble imidlertid ikke
mulig før vi fikk den nye toppkonstruksjonen med vertikal spiss i
1945. Med de gamle toppene var det knapt mulig å oppnå 45 hk uten at
svartrøyken begynte å melde seg.
Flere av de motorene som
ble levert fra 1960 ble forsynt med hydrauliske omstyringer, noe som
kanskje kan sies at det var mer luksus enn behov. Men noe matte vi
Jo leve av, sa det gjaldt a lage noe vi vi kunne selge.
Det mest forargelige med
B-motoren var å passe sammen drevene i den handomstyringen som ble
brukt. Tannhjulene ble støpt i støpejern og tanntallet var slik
valgt at tennene stadig skiftet innbyrdes plass når hjulene ble
dreid rundt.
Når så disse skulle slipes
eller files til de passet sammen, ble det ofte nesten et umulig
arbeide.
Det svakeste punktet på BA
var kanskje veivlageret som burde ha vært ca. 10 % lengre med de
effekter vi etterhvert fikk ut av den.
Imidlertid var dette
egentlig et luksusproblem som var overkommelig i de fleste
tilfeller.
Selv om alle de
forskjellige typer og størrelser var forskjellige og hadde sine
fordeler og bakdeler i forhold til hverandre, ble nok BA 28 likevel
den motoren jeg likte best av alle de som ble produsert, M-motoren
medregnet.