| or Call: 250-744-4357

Tweet Me!

Hilmarsen.com
Welcome to our web page
 

Brunvoll Type B28

Utdrag fra boka Brødrene Brunvoll Motorfabrikk- Motortiden 1912 - 1965, av Oddmund Brunvoll

Type  B28

 

B28 hadde boring 260 mm og slaglengde 300 mm. Denne typen ble produsert fra 1920 til 1942 som glidelagermotor, og fra 1938 til 1965 som rullelagermotor, med betegnelsen BA. Tilsammen ble det produsert 143 motorer av denne størrelsen.

B motoren ble regnet som den mest stabile, produksjonsvennlige, lønnsomme, og mest egnede for det verktøy og utstyr vi hadde til å produsere med før krigen.

Det er nok ikke for ingen ting jeg husker far sine ord fra en gang under krigen, at hadde det vert marked for det som kunne produseres av BA, ville det bli god forretning.

 

Type B og BA var motorer som var av slik kvalitet at de greide seg selv.

Det var aldri noen problemer med dem bortsett fra at det av og til ble behov for a støpe i veivlageret og tilpasse dette. Type B fikk selvsagt etterhvert de samme forandringene som alle de andre motorene fra den første tiden gjennomgikk, uten at dette ga verken en ny motor eller en ny modell.

Det var hele tiden B motoren som fikk tilført nye utskiftbare deler uten at det ble foretatt endringer på selve grunnkonstruksjonen.

 

Det er mulig at jeg har spesiell forkjærlighet for BA 28 fordi dette var den første motoren jeg skulle samle og prøvekjøre på egen hånd.

For meg ble dette en form for svennestykke, for det var vanlig at sammenpassing av en motor med prøvekjøring var akseptert som godkjennelse for at en var blitt fagmann og kunne kalle seg «sjøl».

I denne forbindelse må det nevnes at uttrykket «sjøl» var en bekreftelse på et en ikke lenger var læregutt og måtte underordne seg de eldre, eller rettere de som hadde opparbeidet seg en viss status enten de var fagfolk eller ei. Det å være «sjøl» innebar faktisk at en var meningsberettiget rent fagmessig.

 

En historie som forteller litt om dette, var den om maskinist Hansen som hadde sin Iæregutt som nærmet seg tiden for å bli fagmann og som hadde fått utlevert en ny fil av far. Da gutten, Peder Brunvoll skulle bruke denne nye fila, hadde maskinist Hansen tatt den i bruk, sa følgende ble sagt: «Kan ei få att fila mi for ei ska bruke ho sjøl», (han var Harøying), hvorpå Hansen svarte: «Ka tid blei du sjøl då».

 

Dette forteller i grunnen noe om den standsforskjellen som egentlig eksisterte mellom folk den tiden, og som jeg egentlig har undret meg over mange ganger. Jeg husker jo godt den tiden de som var fagfolk eller svenner gikk spasertur i byen om søndagene, med mørk dress og spaserstokk.

Hvorfor det var slik kan jeg vanskelig si noe om, men jeg vil tro at det var en måte å markere yrkesstolthet på.

Peder Brunvoll, sønn av onkel Olaus, tok senere maskinistskole og reiste til sjøs like etter krigen. Der ble han forelsket i telegrafist Sigrunn og trakk seg tilbake til mer hjemlige farvann. Han var i mange år maskinsjef på Tinnsjøfergene og ble «Veteranmaskinist» på dampmaskiner i dette rederiet etter at han ble pensjonist.

 

Læretiden på denne tiden var hele fire år med 48 timers uke og tre årig aftenskole etter ordinær arbeidstid. Dette svennestykket mitt ble utført høsten 1943 etter knapt 3 år i lære. Jeg var da 18 år og hadde ett år igjen på Aftenskolen, så noen anerkjennelse som fagmann i form av lønn fikk jeg ikke før jeg var hjemme igjen etter tysk fangenskap i mai 1945.

 

Jeg fikk selvsagt et spesielt godt forhold til denne BA28 motoren som jeg vil kalle en snill og samarbeidsvillig motor. (Det var nok det far også hadde erfart).

 

BA 28 fikk etterhvert betegnelsen 45 hk som var den effekten den kunne gå med kontinuerlig i 24 timer og mer.

Maksimalt bremset vi denne motoren opp i 53 hk for svartrøyken begynte melde seg.

Dette ble imidlertid ikke mulig før vi fikk den nye toppkonstruksjonen med vertikal spiss i 1945. Med de gamle toppene var det knapt mulig å oppnå 45 hk uten at svartrøyken begynte å melde seg.

Flere av de motorene som ble levert fra 1960 ble forsynt med hydrauliske omstyringer, noe som kanskje kan sies at det var mer luksus enn behov. Men noe matte vi Jo leve av, sa det gjaldt a lage noe vi vi kunne selge.

 

Det mest forargelige med B-motoren var å passe sammen drevene i den handomstyringen som ble brukt. Tannhjulene ble støpt i støpejern og tanntallet var slik valgt at tennene stadig skiftet innbyrdes plass når hjulene ble dreid rundt.

Når så disse skulle slipes eller files til de passet sammen, ble det ofte nesten et umulig arbeide.

Det svakeste punktet på BA var kanskje veivlageret som burde ha vært ca. 10 % lengre med de effekter vi etterhvert fikk ut av den.

Imidlertid var dette egentlig et luksusproblem som var overkommelig i de fleste tilfeller.

 

Selv om alle de forskjellige typer og størrelser var forskjellige og hadde sine fordeler og bakdeler i forhold til hverandre, ble nok BA 28 likevel den motoren jeg likte best av alle de som ble produsert, M-motoren medregnet.