Talavera Pages   
   
  Norske klassikere
 
 

Norske klassikere

Skøyte, spissgatter og reketråler
AV JARLE BJØRKLUND


Skøytenes opprinnelse beskrev vi i forrige utgave. Her ser vi på epoken med Archer, Sinding, Narviken, Øien, Brandi, Skandfer og Dekke. De var mange som behersket kunsten. Mange av de gamle damene flyter fremdeles.

Skøyta, utviklet for losing og fiske, kan spores tilbake til tidlig 1800-tall og marineoffiseren Peder Norden Søllings engagement for å gi losene et lengre og bedre liv. Loshavn utenfor Farsund var ett av de stedene Sølling var særlig aktiv, og der Søllingbåtene må ha oppnådd ry både som losbåter og kapere. Der reiste Sølling et minnesmerke over seg selv, og merket var intakt helt til siste krig.(Jfr. forrige artikkel i marsutgaven)
Underlig derfor at Eilert Sundt, folkeopplysning og reformator, barnefødt i Farsund, aldri nevner Sølling når Sundt, rett over midten av århundret, igjen fokuserer på den høye dødelighet på norskekysten. Sølling var riktignok ute av øye, kanskje også ute av sinn, men de tusener av agitasjonsplakater han delte ut, prydet fortsatt mange hjem mellom Karmøy og Hvaler, og historiene rundt en såvidt fargerik person, må ha rullet lenge etter hans død (1828) - kanskje særlig i Larvik, hvor han bodde. Her ble Colin Archer født i 1832. Vi har imidlertid ingenting håndfast som knytter Sølling til Sundt og Archer.
Når det gjelder Sundt, så gir hans agitasjon for bedre og sikrere båter få målbare resultater. Han verdsettes hovedsakelig for sine vidtfavnende observasjoner og nøkterne analyser omkring tingenes tilstand. Derfor kan vi gjennom Sundt få et innblikk i den videre utvikling.

Skøyte

Sundt skriver i 1867, fra Hvaler: "..... disse lodsbåde, som de gjerne kaldes, alle ere dæksbåde og tillige gå under navnet "skøite". Navnet "losbåd" inneholder mindelse om den tid, da det endnu var en åben båd, som kun siden har fået dæk som et skib, men ellers ialfald lang tid vedblev og tildels endnu vedbliver at have samme skrog og rig som en båd. "
"Dekksbåt" er en betegnelse som dukker opp allerede på 1700-tallet uten at vi vet hva slags fartøyer det dreier seg om annet enn at de sannsynligvis ble brukt i fraktfart. På første halvpart av 1800-tallet betegner "dekksbåt" dekkede båter til losing og fiske. Først i 1840-årene dukket uttrykket "skøyte" opp, og Sundt behandler det som et slags uoffisielt, folkelig utrrykk. Men det fikk fra midten av århundret fort gjennomslag i de brede lag. Gjennom siste halvpart av 1800- tallet ble skøytene flere og høyst varierte, og alle visste hva en skøyte var for slags farkost.
Fisket fikk en høyere profesjonalisering. De tider da fiskerbonden satt ved stuevinduet og skuet etter måkesvermer og kokende havflater - med båten parat i naustet - var over. Fiskerbonden ble mindre bonde og mere fisker, fikk seg båt som det gikk an å bo i, og fulgte makrell, sild og torsk i innsigene langs kysten. Kystfrakten var i vekst. Skipstrafikken økte, losenes tjenester ble mere etterspurt. Dertil dukket det opp folk som syntes det var gøy med båt, stas å seile, og at sjø og skjærgård var en kilde til nytelse. Her åpnet det seg et marked for skøytene.

Variasjoner over et tema

Hvalerskøytene synes tidlig å ha blitt "markedsleder" - hyppig og rosende omtalt for sin manøvreringsevne og sine gode bidevindsegenskaper. Også over grensen i Bohuslen kjøpte man hvalerskøyter, og svenskene forfekter at hvalerskøyta fikk stor innvirkning på skøytene fra Koster. Skøytene bygget ved Grimstad og Arendal var litt fyldigere for og akter og noe lengre i kjølen, og berømmes i første rekke for sin sikkerhet i uvær. Som for småbåtenes vedkommende ble skøytebyggingen i noen grad lokalisert til spesielle distrikter som utviklet spesielle egenskaper ved fartøytypen. I tillegg til de to nevnte peker Tenvik, Risør/Barmen, Søgne og Lista seg ut som områder med høy produksjon og egne varianter.
Gjennom siste del av 1800-tallet tar konstruktørene fatt i skøyta. Det skyldes nok at flere nå hadde tilegnet seg tegnekunsten, samtidig som det offisielle Norge fattet stigende interesse for økt sikkerhet og effektivisering av losvirksomhet og fiskeri.
I 1868 ble det holdt en landsregatta for bruksbåter i Stavanger. Den skulle i teorien kunne gi det endelige svar på hvilke båttyper som seilte best. Men en for oss noe forrvirrende klasseinndeling gjorde at man ikke fikk den båt mot båt- kampen som kunne kåre vinneren. Dertil hadde juryen lagt inn en subjektiv vurdering av hensiktmessighet som ytterligere tåkela resultatet over mållinja. Men hvalerskøytene gjorde det bra. Og viktigere var det vel at seilerne med selvsyn kunne gjøre sine betrakninger og trekke egne konklusjoner. Stemningen var dessuten høy, ytterligere løftet ved at Bjørnstjerne Bjørnson til avslutningsfesten hadde skrevet "Den norske sjømann" som i opprømte stunder stadig betraktes som et gjennombarket folkeferd.
Det ble holdt flere regattaer ut gjennom århundret, og båtene ble kritisk vurdert i modeller ved fiskeriutstillinger.

Archerskøytene

Det er sagt om enkelte helter og helgener at hår og negler vokste etter deres død. Colin Archer hadde og har en slik status blant seilere hjemme, dels også uten at båproduksjonen synes å ha økt etter hans død i 1921. Det har på det mest hysteriske nærmest vært slik at alt som fløt, hadde dekk og var spisst i begge ender, ble tilskrevet Colin Archer. Det må innrømmes at han var dyktig.
I teori og tegninger leverte han de viktigste bidrag til utvikling av skøytene henimot det fullkomne - fullkomne med tanke på anvendelighet, manøvreringsevne og fart - og alt underlagt høye krav til sjødyktighet. Dertil er de fleste av hans båter å betrakte som selvstendige kunstverk som uttrykker en selsom blanding av kraft og ynde.
Colin Archer var mer en utvikler enn en oppfinner. Med utgangspunkt, særlig i hvalerskøyta, begynte han i 1873 å bygge losskøyter. Han utrustet dem etter hvert med utvendig ballastkjøl og ga dem større dyptgående. Det ga stivere båter med bedre bidevindsegenskaper. I 1883 gikk han over til kravellbygde, og følgelig mer solide skøyter. Han foretrakk gaffelrigg fremfor spririgg.
30-40 losbåter ble levert fra Archers båtbyggeri. Dessuten ble flere bygget etter hans tegninger. Det var imidlertid redningsskøytene som sammen med polarskuta "Fram" ga Archer størst ry. Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning ble stiftet i 1891. I 1892 ble det utlyst en konkurranse for å finne frem til den best egnede båttypen. Vinneren ble Christian Lauritz Stephansen fra Arendal, fulgt av Carl Arnold fra Kristiania og Jens Brandi fra Risør. Archer var formann i juryen.
Stephansens vinner var en for norske øyne fremmed konstruksjon. Den var riktinok spiss i begge ender, men for- og akterstevn hadde en markert kanoprofil. Den var galeasrigget med en relativt stor mesan. Archer fikk i oppdrag å modifisere Stephansens tegninger og å utarbeide eget forslag basert på losbåtene. I sitt eget forslag tok han opp Stephansens galeasrigg, men med noe mindre mesan. Mesanen ga et større register å spille på under manøvrering.
Før Stephansens og Archers båter ble bygget, hadde Archers tidligere formann, Thor Jensen ved Porgrund Baadbyggeri, sjøsatt den første redningsskøyta som var operativ allerede i februar 1893. Den bar og bærer navnet "Langesund" og er i prinsippet en losbåt. Den har gjennom de siste år gjennomgått en omfattende restaurering i privat regi og har base i Holmestrand. "Langesund" fikk, noe forvirrende, seilnummer 2. Stephansens vinner, også den omfattende restaurert og nensomt skjøttet, har seilnummer 5, heter "Liv" og har base ved Åros i Oslofjorden. I Oslofjorden finner man også Colin Archers egenproduksjon som bærer konstruktørens navn og har seilnummer 1.
"Colin Archer"s fantastiske redningsaksjoner under storstormen ved Hamninberg, 20.mai 1894, beviste til fulle redningsskøytenes sjødyktighe. Gjennom en mannsalder ble Archers skøyter enerådende i Redningsselskapets tjeneste, og hans tanker preget utformingen også over i motoralderen.
Noe mindre kjente er hans mange vakre lystbåter. Noen ble bygget på internasjonale impulser, men størstedelen var av typen "spissgattere" som Archer var medvirkende til å utforme til noe nært fullkommenhet under gaffelseil. Flere av båtene gjorde grådige innhogg i premiebordene etter kappseilasene som var blitt en svært så populær konkurranseform. Noen av Archers lystbåter seiler fortsatt. Her nevnes to: "Venus" har gjenomgått en lang og pietetsfull restaurering og eies i dag av Norsk Sjøfartsmuseum. "Marie" er i privat eie og er fremste norske utfordrer til Venus fra Milo i klassisk skjønnhet.

De andre

Colin Archer var en ener, men ingen ensom svale. Det er stor synd å måtte fare over hans mange dyktige samtidige med slik harelabb som i det følgende:
På regattabanen møtte Archer-båtene skarp konkurranse fra bl.a. G.A.Sindings konstruksjoner. Nils Eriksen Narviken ved Risør trillet ut et utall los- og fiskeskøyter. Nils Eriksen og de andre båtbyggerne i Risørdistriktet tok etter hvert nesten luven av skøytebyggerne lengre vest, skjønt eksempelvis Nils Øien i Kolbjørnsvik forsøkte å by dem konkurranse. I Risør bodde også tidligere nevnte Jens Brandi i mange år og tegnet skøyter såvel som andre farkoster og skuter. Totalt må antallet skøyter bygget i Risørområdet løpe opp i flere tusen. Og de gir seg ikke - de bygger fortsatt.
Båtbyggerne på Borhaug på Lista og inne i Farsund holdt en høy produksjon av skøyter for fiske og for fraktfart - lett gjenkjennelige på de rette forstevnene. Enda lengre vest ble det knattet og banket flittig hos Skaaluren i Rosendal og også andre steder i Kvinnherad. I Bergen drev Christian Dekke virksomheten videre etter sin berømte far Ananias, som bygget den første norske klipper. Christian Dekke hadde en variert produksjon, men tegnet og bygget også skøyter og lystbåter.
Nils Skandfer fra Ibestad, Harstad og Kullstadsjøen ved Mosjøen hadde gått i lære hos både Colin Archer og Christian Dekke.
Vi får avslutte denne ville ferden med Skandfer som en representant for videreføringen av det klassiske skøyteskroget over i motoralderen. Han representerer også den nye og høynede kvalitet og produktivitet blant båtbyggerne. De kunne fra århundreskiftet og utover bygge hva kunden måtte ønske, og de holdt seg løpende orientert om utviklingen ute i verden og mottok verdifulle impulser derfra.
Nå holdt motoren sitt inntog. Vest- og nordpå ble det engelske kutterskroget toneangivende, men på Skagerrakkysten holdt skøyta ennå stand i mange år som den etter hvert klassiske reketråler - til både kutteren og skøyta måtte gi tapt for kryssere og plattgattere. Skjønt nederlaget ble ikke totalt - i lystbåtflåten lever de tradisjonelle skrog videre både som veteraner og nybygg.